Jeg er ofte i Cyber Space, men jaggu er det godt å hilse på noen i “den virkelig verden” også. VamPus kom uanmeldt inn på kontoret mitt en dag. Det gjør det enda mer interessant å lese når man har sett blogger’n i kvitøyet :-)

Men intervjuer med bloggere er godt stoff, ihvertfall for andre bloggere, og jeg antar vi alle sammen er takknemlige for den ekstra eksponeringen vi av og til får gjennom ditt arbeide for Neste Klikk. De intervjuene vi gjør på Sonitus når jo neppe ut til særlig mange utenfor “bloggrevy-klikken”, så jeg håper for all del at du fortsetter. Dessuten håper jeg at utvalget av intervjuede bloggere går litt utenom “the usual suspects” innimellom også.

Hvorvidt bloggere er blyge eller ei avhenger jo av mennesket man spør, men jeg tror nok punkt 1. har mer å si enn mange vil innrømme. Ikke nødvendigvis fordi andre bloggere faktisk vil synes at vedkommende er selvopptatt eller full av selvskryt, men hva man føler selv betyr jo ofte mer enn hva realiteten er. Jeg tror for eksempel ikke noen ville reagert negativt om Esquil og VamPus hadde laget en helt egen post hvor de peker til intervjuene sine på NK.

Esquil, jeg har selv jobbet i papirmedier i mange år, og skriver fremdeles frilans for flere ulike magasiner og blader, blant dem Teknisk Ukeblad, som er et av dem du viser til. Jeg forventer ingen respons på det jeg skriver der, det skjer sjelden eller aldri i papirmediene. Nettet er totalt annerledes der, og papir-journalister som “debuterer” på nett opplever stort sett alle sammen et respons-sjokk. At leserne kan gi tilbakemeldinger som er så umiddelbare og direkte er noe man må venne seg til.

Det handler om et sterkt og genuint ønske om å bli lest, og enda mer om å så et frø til kommentarer, debatt, gjenkjennelse og følelser hos (begge) leserne. Samtidig er de fleste av oss noviser og fuskere i faget. Noen færre har ydmykhet nok til å innse dette, og ønsker ikke å fremstå som navlebeskuende og pompøse. Vi ønsker å bli lest, men gjerne av lesere som finner veien selv. Paradoks.

Både Vampus og Esquil har selvironi, humor og bakkekontakt nok til å kunne referere til intervjuene i bloggene sine, uten å fremstå som patetiske. Men grensen er hårfin.

Jo, intervjuene ble lest med interesse. Som blogger blir man nysgjerrig på menneskene bak nicket, bak meningene og bak formuleringene. Esquil ble faktisk besøkt for første gang via linken i intervjuet.

Fortsett Paal, dette er godt stoff, vi surrer rundt med en påtatt likegyldighet, og kaster oss over det med en gang ingen ser oss!

jeg er dog amatør da…

Men til paal: jeg vet ikke om det har relevans, men jeg har også jobbet som journalist og smakt denne rungende tausheten. Jeg har jobbet i tre publikasjoner med opplag over 80.000, det var svært sjelden noen sa noe om det jeg skrev. Det gikk greit å takle fordi vi i redaksjonen støttet hverandre, fordi jeg var ung og forventet lite, og fordi jeg i Teknisk Ukeblad knapt kjente noen av leserne.

MEN så begynte jeg å jobbe for orienteringsbladet i Norge, hvor jeg skrev om det miljøet jeg vanket i til daglig. Da ble tausheten mye verre å takle, for jeg visste at alle rundt meg hadde lest det, at folk hadde meninger, men ikke sa en puck. Dessuten var jeg korrespondent, uten kolleger rundt meg, jeg sendte artiklene og bildene i posten. Postkassa stod helt inntil søppelkassa, og jeg husker jeg følte at livet mitt ville vært helt likt om jeg hadde “postet” artiklene i den i stedet.

Kanskje føler du også noe av dette, fordi du også er i bloggmiljøet?

Det du da skal vite er at om du senere når skikkelig bunnen av samfunnet, Gud forby, så vil tidligere tause støtte deg. Da vil du innse at du hadde mer respekt blant folk enn de ga uttrykk for da du var “på topp”. Og at menneskene egentlig ikke er så ille. :)

PS1: Jeg synes intervjuer med bloggere er skikkelig godt stoff.
PS2: Voten din manglet det selvsagte svaret, blankt nei.

Om det samme hadde vært gjort i USA, så hadde egenmarkedsføringen sett litt annerledes ut, men for mye og for lite osv.

“Hos mennesker med begrenset begavelse er beskjedenhet ganske enkelt ærlighet. Hos dem med store talenter er det hykleri”
Arthur Schopenhauer