Her er gavene alle sjefer bør gi til sine ansatte – til jul, og resten av året:

1. Gi dem tillit: Tillit er som luft, du merker ikke når den er der, men du dør fort hvis den blir borte. Tillit er den viktigste kapital en leder kan ha. Det er en uomtvistelig lov om tillit: Du får det ikke om du ikke gir det. Så stol på folkene dine, regn dem som overmennesker inntil det er motbevist — minst tre ganger.
2. Gi dem mening: Kloke, tenkende, selvstendige mennesker – slike folk du gjerne vil ha – trenger å forstå og være stolte av sin rolle i helheten. Gi dine ansatte en dose mening til jul. La dem forstå hvordan jobben deres er en uvurderlig del av et større prosjekt.
3. Gi dem frihet: «Hvis du elsker dem, la dem gå.» Kanskje «elsker» ikke er et ord du føler passer i forholdet til dine ansatte. Ikke bry deg om det. Elsk dem likevel. I det minste høyt nok til å la dem komme og gå når det passer best, så lenge de viser resultater.
4. Gi dem tilhørighet: Bygg sosial forankring gjennom forsterking av felles verdier og identitet, og vær en rollemodell for hvordan man står med integritet og fasthet i egne og delte verdier.
5. Vær stor og gi dem storhet: Din oppgave overfor dine ansatte er til enhver tid å holde dem større enn de er i stand til å se seg selv. Si hva du ser av gode kvaliteter, og forsterk det mange ganger, slik at kløften mellom hva de er og hva de er i stand til blir smal nok til at de våger å hoppe.

Jeanette Luytkis sendte meg en link til sitt første blogginnlegg nylig. Det syns jeg var så interessant, med mange paralleller til hva denne bloggen er lidenskapelig opptatt av – lederskap, at jeg spurte om jeg kunne bruke henne som gjesteblogger denne uken. 

Jeg er en av de som brukte litt tid på å venne meg til sosiale nettverk som Facebook og LinkedIn. Jeg har aldri vært en av de tidlige brukerne eller en superbruker. For meg var det litt skummelt først, jeg tenkte at det jeg skrev ville være synlig for så mange. Jeg var redd for å gjøre feil eller å skrive noe som folk ikke liker eller finner nyttig. Men, jeg er en veldig sosial person, og jeg har jobbet med mennesker i over 10 år med coaching og personlig utvikling. Så hvorfor ble jeg redd?

I Jim Collins «Good to Great«, bruker han metaforene rever og pinnsvin om selskaper. Reven blir brukt som et symbol på den typen bedrift som «lurker rundt». Den syns det er vanskelig å fatte beslutninger, og prøver ut diverse komplekse strategier mens han lurer på når tiden er inne for å angripe og gå for sine mål. Denne typen selskap går for altfor mange mål samtidig, bruker opp mye energi og er ikke konsistente i sine handlinger. Selv etter grundig planlegging mislykkes de ofte eller i beste fall slumper til å lykkes.

Pinnsvin på den annen side har en stor ressurs: piggene. Det rusler rundt uanstrengt, klar over farene, men klar over at den har en velfungerende strategi. Hvis det angripes, vil det rulle seg sammen som en ball. Angriperen møter en bunt pigger. Når trusselen er borte, ruller det seg ut igjen og fortsetter å spise, snuse eller streife rundt som om ingenting hadde skjedd.

Et selskap som er som pinnsvin kjenner sine styrker og bestreber seg på å gjøre det komplekse enkelt. Den når sitt mål på en bestemt, uanstrengt måte med gode resultater. De mislykkes sjelden og oppnå alltid langsiktig suksess

Vi kan bruke den samme metaforen på sosiale medier. Hvis du er en rev, vil du sannsynligvis bruke mye energi å tenke på hva du skal skrive, hvordan best uttrykke det, og om det virkelig er godt nok. Hvis du har lagd en plan etter å ha tilbrakt timer, dager eller uker på å tenke, kan du oppleve at det ikke blir som du hadde tenkt likevel. Til slutt gir du opp, eller det kan ta lang tid før du prøver deg igjen.

Et pinnsvin vil likevel sitte ned og skrive hva det har på hjertet – fordi den har et spesielt talent som gjør at han lykkes på lang sikt. Dette talentet er en kombinasjon av tre aspekter.

• Den første er lidenskap. Han vet hva han er lidenskapelig opptatt av, og skriver entusiastisk meldinger, blogger og artikler. Han deler denne lidenskapen med sine sosiale samfunn og øvrig nettverk.
• Dernest fokuserer han på hva han er virkelig god på – det kan være å finne den beste appen, eller gi gode råd om markedsføring og økonomi, eller kanskje snakke om hans helt spesielle interesser.
• For det tredje, vet han hva nettverket trenger og ønsker. Han har fulgt dem og lyttet til deres behov, og han har deres interesser i tankene alltid. Clouet er å kombinere disse tre delene i ett, og voila! du er et sosiale medier-pinnsvin.

Så, kan noen bli et pinnsvin? Kanskje ikke i dyrenes verden – men alt kan læres. Siden menneskets potensial er ubegrenset, hvorfor ikke arbeide på disse tre områdene (lidenskap, fokus og empati) og se hva som skjer?

Jeg vet en ting sikkert – hvis du stikker tærne inn i sosiale medier på revens vis kommer du ingen vei. Du må hoppe rett i det. Hvorfor? Fordi det er skumlere å ikke være der.

Jeanette Luytkis driver med HR & kommunikasjon i  Companybook. Se Jeanettes blogg for mer fra henne.

Vær ditt eget forskningsprosjekt

Ønsker du endring? Regel nummer én: Vær ditt eget forskningsprosjekt.

En venn fortalte at han sluttet å røyke for 12 år siden. («12 år, tre måneder, 2 uker, fire dager, fem timer og 26 minutter, for å være helt nøyaktig», la han til.)

- Da hadde jeg røkt i 24 år, og forsøkt å slutte i 23 og et halvt, fortalte han. - Gang på gang la jeg bort sigarettene. Selvrespekten led. Jeg hadde jo ingen viljestyrke.

Til slutt skjønte han at det ikke handler om viljestyrke. Det handler bare om ferdigheter.

- Jeg ble nysgjerrig på min egen utilstrekkelighet, og oppdaget at dette egentlig handler om manglende ferdigheter i å være en ikke-røyker. Jeg trente. Til slutt ble jeg god.

En venninne jo-jo-slanket seg i en årrekke. Så utnevnte hun seg selv til forsker og forskningsobjekt. Daglig undersøkte hun sammenhenger mellom årsak og virkning, ikke som en dommer, men som en forsker. Gradvis tilpasset hun sine spisevaner basert på sin nye kunnskap.

Endringsagenter skal ikke dømme, de skal forske. Enten det er personlige eller organisatoriske endringer, er oppskriften enkel : Vit hva du vil endre, og finn ut hva som virker og hva som ikke virker. Gjør mer av det som virker, og mindre av det som ikke virker.

I boken Change Anything beskriver forfatterne fem fundamenter å bygge på når du ønsker å endre noe.

1. Elsk det du hater: «If you can’t be with the one you love, love the one your with», var omkvedet i en gammel sang. Skal du lykkes med endring må du gjøre den nyttige adferden lystbetont.
2. Tren ferdigheter: Dersom endringen krever mye viljestyrke er det sannsynligvis fordi du mangler ferdigheter. Det er ikke din svake karakter som har skylden. Problemet er ikke at du er svak, men det kan være at du er uvitende. Uvitenhet kan repareres. Målrettet trening gir deg de ferdighetene du trenger.
3. Gjør «medskyldige» til alliansepartnere: De færreste har forstått hvor sterkt andre underminerer deres endringsforsøk gjennom å oppmuntre og tilrettelegge for dårlige vaner. Intensjonene er som regel gode. Så snakk med dem. Påpek på en god måte adferd som river ned. Ofte er én samtale nok. Eliminér motspillere og rekrutter medspillere, så øker sjansen for suksess dramatisk.
4. Bruk bestikkelser og omvendt belønning: Bestikkelser kan være forbløffende effektivt, også når du bestikker deg selv. Du kan også bruke omvendt belønning. Det ligger i menneskets natur å tenke kortsiktig. En glede i dag veier mye tyngre enn belønningen du ikke får i morgen. Bruk denne innebygde irrasjonaliteten til din fordel. Snu økonomien på hodet, og sørg for at feil adferd koster. Min coach fikk meg en gang til å gå med på at han skulle gi 500 av mine kroner til en organisasjon jeg foraktet hver gang jeg ikke gjorde som jeg sa. De fikk aldri en krone.
5. Kontroller omgivelsene dine: Våre omgivelser styrer våre tanker, følelser og handlinger i overraskende stor grad. Skal du ha kontroll over livet, må du også ta kontroll over miljøet. Lær å bruke avstand, signaler, og verktøy i din favør, og du verver miljøet som en sterk alliert. Fjern fristelser og påminnelser om det som var, omgi deg med symboler for å minne deg om det som kommer.

Husk at alt handler om perspektivet du inntar. Når du endrer måten du ser på, endrer det du ser på seg også.

God tirsdag.

En seriegründer er fleksibel når vinden skifter retning

Det er høstferie, og min gode venn Rick Salmon stiller denne uken opp som gjesteskribent. Er du gründer, eller har en drøm om å bli det, så er Rick mannen å lytte til. Her gir jeg deg Rick Salmons fem tips for å bli en suksessrik seriegründer.

Jeg avsluttet nettopp en tredagers workshop i Toulouse, Frankrike for 15 gründere fra inkubator og teknologisentre tilknyttet ESA – European Space Agency.

I dag har jeg spurt meg selv hva slags egenskaper disse entreprenørene vil trenge å utvikle for å lykkes.

Suksess kan måles på mange måter, men mitt mål er å lære dem å bli seriegründere – folk som ikke bare starter en virksomhet, men er i stand til å starte mange sunne virksomheter gjennom sin karriére.

Å bli en god serieentreprenør innebærer å lære seg å gjøre følgende:

1. Seriegründere ser muligheter. Muligheter oppstår der det er problemer eller der det fins ineffektivitet. Der ansatte i større virksomheter fokuserer på ressurser, fokuserer seriegründere på muligheter. Når en ansatt møter et problem, prøver han eller hun å finne en måte å komme rundt det på. En gründer ser det som en mulighet til å løse problemet og dermed skape et salgbart produkt eller tjeneste. Alle problemer er gode nyheter og en mulighet for en seriegründer.
2. Seriegründere lager og kommunisere en klar visjon. Visjonen er nøkkelen. Uten den blir en gründer vag og usikker på hvordan hun skal gå videre for å finne en løsning eller organisere teamet slik at suksess blir mulig. En enkel og magisk ting skjer når en gründer lager en klar visjon, forplikter seg til å realisere den og deretter kommuniserer den til verden.
3. Seriegründere tiltrekker seg dyktige mennesker som kan jobbe med dem. Mange gründere stopper der. De jobber hardt, men for det meste alene. De er ikke alltid gode lagspillere og ledere. Dermed forblir selskapet smått. Ansett folk som er smartere enn deg. Ansett folk som nesten skremmer deg med all sin kompetanse. Bare da vil du løfte selskapet ditt til nye nivåer og sikre langsiktig suksess. Vinn tillit, gi dem fullt ansvar og sørg for å ikke stå i veien for at de skal gjøre ditt selskap til en suksess.
4. Seriegründere er i stand til å reise kapital eller skaffe til veie de ressurser som trengs. Nesten alle gode idéer vil trenge kapital på et eller annet tidspunkt. Uten kapital går veksten saktere. Med kapital er det mulig å bevege seg raskere og vinne fordel av mulighetsvinduene som oppstår. Kapital er som gjødsel. Organisk vekst er alltid en opsjon, men noen ganger fins det raskere og bedre måter å sikre rask vekst.
5. Seriegründere er fleksible, og tilpasser seg endringer uten å oppgi sin visjon. Som vi alle vet, shit happens. En av de eneste konstanter i livet er endring. Å være en suksessfull gründer innebærer å forbli fleksibel når vinden endrer retning, uten å miste målet av syne.

Tirsdag morgen kommer hver tirsdag morgen, unntatt når det ikke kommer. Det skrives av skribent, coach og parallellgründer Paal Leveraas – unntatt når han ikke gjør det. Denne uken er det Rick Salmon i Xelerator som har skrevet ukebrevet. Thanks, buddy!

Siden du er her, må du så langt jeg kan forstå være et talent.

Så da tenkte jeg at kanskje kan be om en liten tjeneste?

Det er ikke stort, tar kun et minutt.

Det eneste jeg ber deg om er å være med i en liten avstemming.

Den ser du under (med mindre du har svart, da ser du resultatene kun):

Tusen takk for hjelpen. Og jeg tar også veldig gjerne dine mer nyanserte tanker om dette i kommentarfeltet under, eller via epost til paal-krøllalfa-leveraas-punktum-no.

Foredraget holder jeg på en halvdagskonferanse i regi av Dataforeningen onsdag den 12. oktober. Sjekk her for mer informasjon og påmelding.

Mitt bidrag i dette utforsker hvordan bedriftskultur kan være medvirkende i å tiltrekke – og beholde – talenter. Andre innlegg kommer fra Bjørn Semundseth i Miles, Tone Kristin Britt i Ikea og Annicken Rød i Cisco.

Kjør debatt!

"You have to føkk øss!"

«Føkk øss! Føkk øss!», ropte han fra scenen. «You have to føkk øss!»

Den fransktalende foredragsholderen mente slett ikke å komme med et uanstendig forslag. Han ville bare at tilhørerne skulle forstå verdien av fokus.

Og han hadde rett. Fokus er viktig. Det er en begrenset ressurs. Vår evne til å holde oppmerksomheten på en ting av gangen er under konstant press.

Dette vet du, der du sitter og lurer på om du skal lese resten av denne artikkelen eller se hva som skjer på Facebook.

Boken «Your Brain at Work» er en fascinerende og dramatisert beretning om hva forskningen i dag vet om hvordan det mest avanserte instrumentet i det kjente universet fungerer.

Din hjerne, altså.

Boken introduserer en nyttig metafor for hvordan vårt fokus fungerer: Scenen.

Din bevissthet er som en scene. Ikke en stor scene, som Oslo Spektrum, men en liten intimscene. Det er bare plass til 3-4 skuespillere av gangen. Blir det flere, stopper alt opp.

Skuespillerne er tankene dine.

Din utfordring er å ta regien. Uten en fast hånd vil scenen raskt bli fylt opp av aktører som alle vil ha oppmerksomhet og forsøker å overdøve hverandre. Noen brautende og dominerende, andre nevrotiske og hylende.

I tillegg til skuespillerne og regissøren, har du tilgang på en tredje person: Observatøren.

Du trer inn i den rollen når du tar et skritt tilbake, og observerer samspillet mellom regissøren og skuespillerne.

Denne tilstanden er hva som nå populært kalles mindfulness.

Evnen til å stoppe opp, trekke pusten og se deg selv utenfra uten å dømme.

Selv skal jeg ikke skryte på meg for stor evne til å holde fokus. Men jeg prøver. Her er hva jeg forsøker å implementere i hverdagen for å beholde regien:

1. Jeg prioriterer å prioritere. Prioritering av hva som er viktig akkurat nå er en ressurskrevende prosess. Du gjør den best når hjernen er uthvilt, altså om morgenen. Hvis du skal bare sjekke mailen først, er løpet kjørt.
2. Jeg tar en pomodoro. Francesco Cirillo oppkalte teknikken etter eggeklokken sin, som var formet som en tomat, eller en pomodoro på italiensk. Når du skal gjøre en oppgave, del den inn i bolker på 25 minutter, med 5 minutters pauseinnslag. La eggeklokken bestemme, eller last ned en pomodoro-app til smarttelefonen din.
3. Jeg stopper opp og observerer. De dagene jeg er fokusert nok til å huske det, setter jeg på min mindfulness bell på iphonen. Hvert kvarter lager den et vakkert «ding». Da påminnes jeg om at jeg skal stoppe og ta overblikk. Pust inn, pust ut. Hva skjer? Er det hensiktsmessig?

Tre tips. Mer enn det greier jeg ikke å holde fokus på.

Nå er regien din.

God tirsdag.

Paal Leveraas, coach, skribent og kommersiell pratmaker, fokuserer på å gi deg et lite pusterom hver tirsdag morgen. La mer om hvordan han kan sende deg sitt automatiske ukebrev på denne siden.

Vil du lære mer om hvordan hjernen din virker, anbefaler jeg denne boken:

Avsender var en viss Kirsti. Som fersk, nysgjerrig nettbruker, la hun merke til at navnet mitt var merket med blå skrift og understreket. Hun klikket på teksten, og opp spratt et epost-vindu. Kort tid etter var mailen sendt.

- Jeg skvatt skikkelig da jeg fikk svar nesten med det samme, har hun senere fortalt meg. – Hadde liksom ikke helt forestilt meg at det var et levende menneske i den andre enden.

Kirsti ble min første virtuelle venn. Vi mailet, chattet, og en stund flørtet vi kanskje bittelittegrann også.

I morgen har vennskapet vart i 15 år.

Det tok tid å bli kjent. Kirsti var tilbakeholden med opplysninger om seg selv. I lang tid visste jeg nesten ingenting om henne, bortsett fra navnet.

Men en dag fortalte hun om noe hun hadde skrevet:

«… artikkelen som jeg skrev handler om: ‘Å leve, eller (la) dø?’. Og da i relasjon til valg og konsekvenser knyttet til hjemmerespiratorbruk. – Så kan du jo grunne litt på hva i huleste….?!»

Jeg grunnet veldig på det.

Snart lærte jeg at Kirsti har en medfødt, uhelbredelig og progressiv sykdom som heter spinal muskelatrofi, type II. Hun skulle vært død. Allerede den gang jeg ble kjent med henne var hun rundt gjennomsnittlig levealder for andre i hennes tilstand.

Men ingen kødder med Kirsti, aller minst Døden.

Hun lever på trass, og hun lever bedre, sterkere og mer intenst enn mange andre jeg kjenner.

Kirsti kan ikke selv føre sigaretten til munnen med de lange, blålakkerte neglene sine. Når hun vil ha en slurk av kaffen, gir hun et usynlig vink, og en av hennes assistenter iler til og løfter den diskret opp til de leppestiftrøde leppene hennes. Når hun daglig triller ut av soverommet i sin 200 kg tunge rullestol med joystick, er hun alltid nystelt, sminket og behørig besmykket.

Det er ingen ydmyk, underdanig stakkars-meg-person som kommer rullende. Det er en stolt, feiende flott lady med lynskarpt blikk og en enda skarpere tunge. Med seg har hun en aura av glamour som gjør at du fort glemmer kjøretøyet hun aldri kan sette fra seg.

Bortsett fra glamouren, lever Kirsti et liv så tilnærmet likt ditt og mitt som det er mulig.

Og det gjør hun fordi hun har fått et verktøy.

Verktøyet kalles BPA.

Det står for borgerstyrt personlig assistanse.

Når Kirsti begeistret forteller at hun har lagd en lekker gourmet-middag, eller har vært ute og stelt i hagen, så har hun det, selv om hun selv ikke har gjort de fysiske bevegelsene som skal til.

Hennes forlengede armer sitter på en stab av profesjonelle, personlige, håndplukkede assistenter betalt av det offentlige, men under ledelse av den ubestridte toppsjefen som troner på taburetten sin.

Kirsti har reist over store deler av kloden. Hver reise er som en liten sydpolekspedisjon hva gjelder forberedelser. Forleden uke ringte hun meg fra bilen. Hun ville jeg skulle sjekke noe på nett for henne. Hun var på vei til Gardermoen, etter kvelden før å ha fått nyss om en ledig billett til en Supertramp-konsert i Monaco.

Impulsreiser av dette slaget kan ta pusten fra hvem som helst. For en person som er avhengig av 1-2 assistenter i all sin våkne tid, og som kommer med en bagasje i form av en rullestol det må tre mann til å løfte, er det tilnærmet galskap.

Men galskap stopper ikke Kirsti.

Ingenting stopper Kirsti.

Hun har fått de rammene hun har fått, og hun sprenger dem med glede.

Så, standardspørsmålet: Hvorfor forteller jeg deg dette?

For å vri litt på et gammelt jungelord: Fordi hun fortjener det.

Men det er ikke den viktigste grunnen. Viktigere er at du, som til helgen skal gå til valg, fortjener å høre om det.

Vennskapet med Kirsti har lært meg noe om takknemlighet.

Takknemlighet når jeg svetter meg gjennom joggeløypa mi. Takknemlighet når jeg står ovenfor tilsynelatende uoverkommelige hindringer i livet mitt. Takknemlighet når jeg denne tirsdag morgen, med verdens største selvfølgelighet, tar en pause i skrivingen, og lett og ubesværet og helt av meg selv går ut på kjøkkenet for å fylle opp kaffekoppen min.

Takknemlighet og ydmykhet.

Og frustrasjon.

Kirsti er en hverdagshelt og en rollemodell, ikke bare for andre funksjonshemmede, men for oss alle. Hun er et levende bevis på at begrensninger er noe som først og fremst sitter i hodene våre. I en tid hvor vi har nesten 300.000 uføretrygdede i Norge, er hun et paradoks. Hun har aldri mottatt uføretrygd, men tjent til livets opphold ved å jobbe. Sin yrkeskarriére har hun foreløpig toppet ved å bli gründer. Nesten 50 år gammel startet hun OptimalAssistanse AS, som i dag har flere ansatte og er på sterk opptur.

Uten den innebygde viljen og staheten ville dette ressurssterke mennesket vært på institusjon i dag.

Slik historien om Mari Storstein og Stine Macklar, som ble fortalt på TV2 nylig, så godt illustrerer.

Den ene lever et selvstendig liv, den andre bor på institusjon.

Kommunene de bor i bestemmer hvilket liv de skal få leve, og om menneskerettigheter vi andre tar som selvsagte også skal gjelde for dem.

Sånn kan vi ikke ha det.

God tirsdag.

Og godt valg.

P.S. Takk for at du leser og forhåpentlig abonnerer på Tirsdag Morgen. Om du også deler med andre, skal du vite at det betyr mye. Deleknappene under er til for å brukes.

P.S.2. Hva det stod i den første mailen fra Kirsti? Det stod: «Hei! Bare sånn aller hastigst; dette var virkelig artig lesing!  En blir rent misunnelig når en oppdager at noen skriver såååå godt!! Fortsett med det.» Jeg er neimen ikke sikker på hvilken artikkel hun viste til, men jeg tror det enten var denne eller denne. 

Jeg var der.

Det er en av de tingene jeg er ordentlig stolt av å ha vært med på.

Nåværende redaktør, Sigvald Sveinbjørnsson, ba meg skrive en jubileumsartikkel. Det gjorde jeg, og den ble publisert med den spennende tittelen «Vi selger ikke for ei krone under 200 millioner». Følg linken om du vil lese den, og følg med videre her for noen refleksjoner rundt databransjen og menneskebransjen.

Årene i dot-com var eventyrlige, på godt og vondt. Selv  leter jeg i blant etter en rød tråd; de utrolige årene med digi.no, og min egen vei videre siden vi skilte lag senhøsten 2001.

Jeg ser at databransjen i dag er en helt annen verden enn på sent 90-tall. Internett er kommet for å bli, teknologien er blitt allemannseie, og brukervennlighet, design og opplevelse sitter i høysetet.

Bransjen snakker mindre om software og hardware og mer til våre hjerter og hjerner, våre lyster og våre følelser.

At teknologien virker og samspiller med andre systemer er en selvfølge.

Den erkjennelsen er et paradoks for en som forlot databransjen og gikk til menneskebransjen, hvor målet er å få mennesker til å virke bedre, og samspille på en optimal måte med andre.

I vår verden er det fremdeles en lang vei å gå.

Dataselgere på 90-tallet snakket i tre- og firebokstaversforkortelser. DOS, mbps, mips, CPU, kbit.

Det har de sluttet med.

Men vi som jobber med mennesker snakker om JTI, DISC, 360, CTI, ORSC, MBTI, TDI og CSR, ACC, PCC, MCC og ACTP.

Vi har mye å lære av databransjen.

Men umodenheten gir også en følelse av at vi står på randen av noe stort.

Slik digi.no startet rett før historiens skrue dreide om.

Det menneskebransjen i siste instans har felles med databransjen er at det begge steder handler om optimalisering av tre faktorer:

Software, hardware, og kommunikasjon.

Eller hjerte, hjerne og samspill, som vi kaller det i min nåværende bransje.

Disse og andre likhetstrekk gjør at jeg syns jeg kjenner lusa på gangen. Jeg har en grunnleggende tro på at menneskebransjen er den nye databransjen. Posisjoner og investeringer tatt i dag er kimen til nye verdensomspennende virksomheter om 20-30 år.

Det lukter sagmugg igjen.

Paal Leveraas startet sammen med Frode Nielsen Internett Kanal 1 AS i februar 1996. I august lanserte selskapet digi:, senere digi.no. Paal er i dag profesjonell coach, og driver sin virksomhet dels gjennom Leveraas AS, dels gjennom Curious AS. Han utgir det populære ukebrevet «Tirsdag Morgen», som gir deg jevnlige, humørfylte og brukervennlige innspill på hvordan du utnytter og utvikler den CPU, RAM og software du selv har fått utdelt.

Ingen kan si
vi fikk som fortjent
for gjestfrihet, raushet
og full åpenhet
Jeg vet ikke jeg
jeg holder kun stand
siden dagen han
voldtok vårt land

Noen vil hate,
noen ber bønner
For drapet av døtre
og slakting av sønner
Jeg vet ikke jeg
jeg holder kun stand
siden dagen han
voldtok vårt land

Men svar meg på dette
hva tenker du nå
er du klar til å drepe
eller klar til å gå mot
en fremtid som rommer
en lysere sommer
Men alltid stå klar,
alltid stå stand
mot de som vil
voldta vårt land

Inspirert av Leonard Cohens «On That Day«, som han skrev etter 9-11.

Jeg har aldri sett så mye lidenskap på en gang som fra mitt unike utsiktspunkt bak krimskramsbordet på loppemarkedet til Bjølsen skoles musikkorps.

Jeg er heldig. Jeg er far til ei jente som spiller i korps. Derfor blir jeg to ganger i året rekruttert til å selge lopper fra et slitent lagerrom på Vollsløkka.

Etter to dager bak krimskramsdisken er jeg mer utkjørt enn Birken og Vasaloppet til sammen.

Sliten, men lykkelig.

Sett fra en selgers perspektiv er det noe helt vanvittig sterkt over et loppemarked.

Det er en arena hvor noen av våre mest grunnleggende drifter får utløp.

Den første voldsomme erobringen er et høydepunkt i seg selv. I det loppegeneralen klipper båndet som skiller de elskende og målet for deres begjær, starter stormløpet. De første kundene bokstavlig talt spurter inn i lokalet.

Det går fort.

Luften vibrerer av galskap.

Etter den første timen roer det seg noe. Stemningen går i bølger utover dagen. Dype, stille daler veksler med nye bølger av lidenskap i det flere puljer av kunder kommer inn med syltetøy på haken og en halvspist vaffel i hånden.

Noen er der bare for å titte, men en stor andel er gjengangere. De kommer inn om morgenen, parkerer det de har kjøpt bak disken, ringer en kjenning som kan komme og hente dem, og etter lunsj er de tilbake for nye runder.

De kommer i alle slags former og fasonger. Noen er på jakt etter pent brukte klær, og haster forbi krimskrams. Andre bygger rede, og kommer parvis: Hun med kul på magen, han med sekk på ryggen. Så er det mor og datter, på jakt etter noe fint til hybelen hennes. Og de middelaldrende parene; ofte litt slitne og forsofne. Det er de som kjøper de harry krusene og smakløse vasene.

Så er det de eldre herrene. De går som om de nettopp har kommet og bare titter innom, og tror at vi ikke har sett at det er ellevte gang de «tilfeldigvis» går forbi krimskrams. En av de kjøper en boks med utenlandske mynter. En annen er på jakt etter elefanter. En tredje spør om vi har noen norgesglass inne.

Nonsjalant.

Som om de egentlig ikke bryr seg om svaret.

Men inni øynene brenner det en ild av galskap.

De unge pikene er et kapittel for seg. De kommer alene eller i par, og de fniser og rødmer. Noen har nettopp flyttet på hybel, og skal ha noe fint å henge på veggen eller noe nips å pynte med.

En ung pike løfter kjærlig opp en porselensfigur av en gresk gudinne. Hun snur og vender på den. Lenge. Jeg ser på henne og gudinnen hennes, og tenker at jøss, de ligner hverandre!

Det ramler ut av meg:
«Jeg tror jammen det er en av dine tidligere reinkarnasjoner som er avbildet der.»

Hun ler forfjamset, rødmer, og går raskt videre.

Litt senere kommer hun tilbake og spør om prisen.

Så er det de som bare er rare. En ung mann står lenge og fomler med tre defekte armbåndsur. Han har allerede ei klokke på hvert håndledd, hvorav den ene har en dimensjon som ville kledd en romfarer i full utrustning bedre enn denne spinkle skikkelsen. Etter å ha snudd og vendt på klokkene mange ganger, tar han mot til seg og spør:

«Hva koster denne?»
«Ti kroner», svarer jeg.
«Virker den?»
«Nei, det vet jeg ikke, det er derfor den er så billig.»

Det utløser et internt kaos i gutten. Beslutningsvegringen blir total. Han tripper i fem minutter på stedet hvil, mens kroppen vaier fram og tilbake.

En gammel geværkule ligger på bordet. Den har overlevd minst tre loppemarked. Det går en liten djevel i meg, så jeg bøyer meg frem og hvisker fortrolig til ham: «Se på denne. Dette må du ikke si til noen, men det er faktisk den kula som drepte John F. Kennedy».

Det blir for mye for gutten. Det er rett før det går helt galt, men han (og jeg) reddes av gongongen.  En kvinne, antagelig moren hans, kommer bort til ham, tar ham i hånden og sier bestemt. «Kom. Nå går vi.»

Så er det de som alltid pruter. Hvis jeg ber om ti kroner, sier de fem, ber jeg om fem, sier de tre. Og sagt er sagt – holder jeg på fem, er det ikke tale om å legge to kroner til på bordet for å få den vasen, eller lysestaken, eller den asiatisk utseende figuren.

Jeg viste henne fem fingre. Så tok jeg bort fire. En skygge av et smil gikk over ansiktet.

En eldre pakistansk kvinne plukker opp en drikkeflaske. Hun sier ikke noe, bare ser strengt på meg med blikket som spør:

«Hva skal du ha for denne?»

Jeg viser henne fem fingre, og hun gjør straks tegn til å gå.

Raskt fjerner jeg fire fingre, så det bare er én igjen. En skygge av et smil farer over det gamle ansiktet, og hun finner fram en femhundrelapp å betale med.

Hun får 499 tilbake.

Og slik går dagene på krimskrams. Hundrevis av mennesker vandrer langsomt forbi det ufattelig innholdsrike bordet av nips og unyttigheter. Stemningen er elektrisk. Smil, varme, glede og latter er dominerende.

Og lidenskap.

Glødende lidenskap.

Lidenskap – ikke fornuft – driver verden fremover.

Den gir oss forfall og vekst, krig og fred, drap og fødsler.

Og musikkorps.

Få steder ser man Platons ord om at «lidenskapen overvinner fornuften, gang på gang» tydeligere enn på krimskrams på loppemarkedet.

Det er bra for korpset, og det er bra for oss som får lov å være vitne til denne pasjonsfulle gledesfesten.

Og det gir mye mat for refleksjon. For hvor bor all denne hverdagslidenskapen mandag til fredag mellom 8 og 16? Vel vitende om at alle disse menneskene har all denne lidenskapelige energien boende i seg, hva kan vi gjøre for å vende den også mot andre horisonter enn Gøteborg-turen til musikkorpset? Hva ville vært mulig for Norge, for verden, for deg og meg, dersom vi kunne få tak i denne energikilden og bruke den til nå store, hårete mål på vegne av oss alle?

Jeg har ikke svarene.

Jeg bare spør.

God tirsdag.

Tirsdag Morgen skrives av Paal Leveraas, og for å si det som sant er, så juger han i blant. Vær derfor klar over at enhver likhet med eksisterende personer og hendelser er nokså tilfeldig og antagelig påvirket av hans lidenskapelige trang til å smøre litt på for den gode historiens skyld.

Vil du ha din ukentlige dose Tirsdag Morgen rett i eposten? Meld deg på her.