Kathrine Aspaas har en dypfølt og ærlig kommentar i Aftenposten. Under tittelen “Familie, fortielser og forstoppelse” skriver hun om et forhold vi alle må forholde oss til, på den ene eller den andre måten: Foreldre.

De er de første menneskene i livet vårt, og sannsynligvis de viktigste – uansett hva de gjør med oss. Uansett om de er der eller ikke. Vi kan forsøke å ta avstand. Vi kan forsøke å stenge dem ute. De er med oss likevel. De laget oss, preget oss og gjorde sannsynligvis så godt de kunne. De er foreldre.

Mange av oss tror vi har kommet over barndommen. Noen tar avstand fra sine foreldre, andre overkompenserer, noen har mistet dem til en tidlig grav, andre opererer med to personligheter, en i det “virkelige” liv, og en når de er sammen med mor eller far.

Andre kan gjøre som George Bernard Shaw, som foreskrev følgende behandling:

“If you cannot get rid of the family skeleton, you may as well make it dance.”

Men uansett hva slags strategi du velger, så er det faktum at du velger en strategi antagelig et tegn på at du slett ikke har kommet over det.

Kanskje Kathrine Aspaas’ sitt forslag til behandling er noe som kan utvikles videre. Hun foreskriver det hun kaller et “foreldreklystér”. Det skal få ut dritten – helst en gang for alle, og det bør helst settes av en profesjonell fagperson.

Noe må gjøres, og jeg har et forslag. Vi må ta foreldreklystér. Gjennomgå et skikkelig møte med oss selv og vår egen bakgrunn – helst i samtale med noen som skjønner hva de driver med. Noe annet er rett og slett mentalt uhygienisk. La det være en coach – en psykolog – en psykiater – en terapeut av det gode slaget. Velg selv.

Et godt forslag, spør du meg. Men kanskje det bør tas et skritt videre. Hvorfor nøye seg med klystér, når du kan ta en komplett tarmskylling?

Les selv:
• Familie, fortielser og forstoppelse (Aftenposten.no)

Share on Facebook